|
|
|
MARI BOINE FANCLUB
Atuell med: Nye plate. Idjagiedas – In The Hand of The Night. Sivilstatus: Ugift, to sønner på 29 og 22 år. Ville sendt I skammekroken: De som på den ene siden opptrer som fredsmeklere, og på den andere siden selger våpen. Norges flotteste menn: - Trond Storaker Røst, forbilledlig man som ikke kjøper den sannheten at vi stadig må ha mer og mer (og drukner sine kompromisser i sprit og piller), og min produsent Svein Schulz. Er sikkert på livet: - At jeg vil synge til jeg dør. Mari Boine var nesten alltid redd. For menneskene, for ordenen og for kjærligheten. Nå tør hun endelig å bli elsket. Tekst: Ingvild Kjøde Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Sminke: Maillin Ingebretsen Det var i puberteten, under Finnmarks åpne himmel, at hun først merket den. Angsten. Den lammende angsten. Det var som om himmelen datt i hodet på henne. Som om hun var innestengt. Som om hun ikke fikk puste. Hun følte at dommedag nærmet seg. « Breathe me back to life. Free me back to life» Over 30 år senere går en liten svartkledd kvinne rundt i Oslos gater. Med lette, nesten svevende steg. Hun reiser ut i verden, lar musikken lede henne dit hun skal. Hun er fri. - Jeg har uendelig stor tro på at mennesket kan utvikle seg, sier hun. Mari Boine sitter ved et kafébord i Oslo. I ansiktet henns finnes ro og glød, og av og til et jentete smil. - de siste seks-sju årene har jeg bare gått rundt og tenkt at « Wow! De finnes et liv uten angst!» Jeg er blitt hælet. Etter nesten et halvt hundreår på jorden har de skjedd noe med Mari Boine. Vennene hennes snakker om at steinen er blitt slipt. Ja, faktisk slipt om til en diamant. De snakker om en kvinne som sto i stormen, men som nå står støtt i nydelig, lunt vær. Mari Boine selv snakker om tilgivelse. - Jeg var rasende i mange år. På vegne av mitt folk, på historiën og på undertrykkelsen. Jeg var rasende på foreldrene mine for fundamentalismen og alt som hadde vært feil i oppdragelsen. Da de gikk bort, var jeg rasende fordi de døde. Rasende over alt det uoppgjorte. Så begynte jeg å grave, og fant ut at vi alle er ofre. Mine foreldre var ofre for den harde kristningen og leddene før dem, de som kristnet med hard hånd, var også ofre. For sin egen redsel for naturen i oss. Jeg begynte å forstå og tilgi, og de tror jeg er grunnen til at angsten har gått sin vei de siste årene. «You saw I’d been to the shadowlands. My face was sinking. Sinking to the deep.» Mari Boine er midterstebarnet i en søskenflokk på fem. I huset i Gàmehisnjarga i Karasjok i Finnmark samlet familien seg rundt den varme vedovnen på kjøkkenet. Ofte sang de salmer sammen. Det er gode minner. De tunge minnene er det flere av. Maris foreldre var strenge læstadianere, og det meste var synd i det Boinske hus. Joik, dans, høy latter, teater og konserter var forbudt. Mari var flink. Flink på skolen, flink å tilpasse seg og til å gjøre seg usynlig. Hun valgte lærerskole, mann og barn. Og eskstrem sjenanse. Selv tror hun ikke at hun sa mer enn 100 ord i løpet av hele lærersklolen. - Jeg var så bundet. Når du vokser opp i streng fundamentalisme blir nesten alt farlig. Hvis jeg hørte joik på radioen, for eksempel, tenkte jeg «fysj» og skrudde av. Jeg var hjernevasket, men følte at jeg hadde noe inne i meg. - Var det en smerte? - Selffølgelig. Men du tar på deg en maske. Så begynte jeg å lære om røttene mine. Samtidig lærte jeg å spille piano og gitar og ble med in en visegruppe. Første gangen jeg fødte en sang tenkte jeg at dette kommer aldri til å skje igjen. Så kom det et ras av sanger. - Hvordan føltes det? - Jeg tenkte mesten «hjelp, hva har jeg satt i gang!» Jeg var lærer, familiemor og en skikkelig datter. Så kom denne rasende furien ut av meg og tok over. Med sangen kom også en slags plikt. Mari følte et enormt ansvar overfor sitt folk. For å fortelle den samiske historiën. - Jeg skulle kjempe for et helt folk. Det var tiden noe å ta tak i. Det ble aldri nok. - Hvordan taklet du det? - Det har kostet. Det var som om hele den samiske smerten gikk gjennom meg. Ennå er det sånn at jeg kan være redd for å sette meg ned med gitaren, for de som kommer ut er så dønn ærlig. Samtidig var det så mange krav om hvem jeg skulle være. Til slutt måtte jeg bort, for å finne ut hvem jeg var. I 1989 skilte Mari Boine lag med ektemannen, og ett å senere flyttet hun til Oslo. - Det var en tøff tid. Jeg hadde skilt meg, begge foreldrene mine hadde dødd med sju måneders mellomrom og samtidig ble jeg kjent i mediene. - Og du hadde flyttet fra to sønner. Hva kostet det? I mitt liv var der ikke noe annet valg, og det har ikke bare med musikken å gjøre. Folk får heller domme meg. - Kan man kalle det en egoistisk handling? - På en måte. På den andre siden kunne jeg ikke gitt verden min musikk uten det valget. Jeg er kjempeglad for at jeg har et godt forhold til sønnene mine I dag. Det er de som har betalt prisen. - Snakker dere om dette? - Ja, vi snakket. Og ja, der er såre punkter. « Right inside of everyone there’s a big medicine.» Oslo var gjennomsyret av januarkulde da Mari kom flyttende sørover. De første årene i hovedstaden var harde for et villmarksbarn, som hun selv sier. - Jeg fylte artistrollen, og scenen ble et fristed. Resten av tiden lå jeg i en leilighet i Gamlebyen og skalv. Jeg hadde så mye angst. Jeg skjønner nesten ikke at je overlevde. Av og til er venner engler som blir sendt inn i ditt liv. Det er jeg glad for. - Hva var du redd for? - Nesten alt. I sosiale sammenhenger kunne jeg bli helt lammet. Jeg visste ikke hva jeg skulle snakke om. Jeg kunne ikke sånn smalltalk. Hver gang jeg åpnet munnen, snakket jeg om dype, alvorlige tema, og folk ble uvel i mitt nærvær. Så ble jeg uvel også. Den froknytte samekvinnen hadde et mantra som hun brukte for å trøste seg selv: «Jeg er en av de rare, merkelige mennesker som jeg elsker å se på film,» gjentok hun til seg selv. Mantraet var godt å ha, men det var skrale tider for Maris egenkjærlighet. - Jeg var vel livredd for kjærligheten. Når du vokser opp i et så strengt hjem, tror du nesten at foreldrene dine ikke har kjærlighet for deg, og du blir full av sår. - Hadde de ikke kjærlighet for deg? - Jo, men deres kjærlighet var så styrt av regler og forbud, nedfelt i generasjoner av krefter utenfra. Vi var samer, men skulle ikke leve det ut, for vi skulle ikke mistenkes for å tilhøre det gamle hedenske. Jeg fikk ikke være den jeg ville være. Det føltes som om de elsket 20 prosent av meg, men at de resterende 80 prosentene skulle gjemmes inne i et skap. Samtidig hadde jeg en fantastisk bestemor som formelig var kjærligheten. Hun gikk sine egne veier, og føyde ikke alltid strengheten. Men hun gikk bort da jeg var 14 år. - Og så blir du redd kjærligheten? - Hvis minnene om kjærligheten ikke er gode, tror jeg du lukker deg. Ingenting gjør så vondt som å bli såret av den du elsker. Se på ungdommer som har hatt vanskelig barndom – de blir ofte steinharde. Sinne og hardhet blir en enklere løsning enn å kjenne smerten.
Magiske Mari Mari Boine, «Idjagiedas - In The Hand of The Night» (Universal Music) I Mari Boines etniske kryssvei møtes samtidsmusikk, rytmisk jazz og moderne samiske toner. Hennes nye plate «Idjagiedas» kan ikke plasseres i hylla med de lettest tilgjengelige artistene,men finner du først roen i hennes messende, vakre og intrikate musikklandskap, er der et godt sted å være. KK mener: Særpreget og stemninsskapende låter for deg som har tid til å lytte. kkkkkkk Anmeldet av: Marta Breen «I opened myself to my inner World and let the language from inside there flow freely…this is how Idjagiedas was born.» Heldigvis hadde Mari en kraft I seg som var sterkere en redselen. Musikken var sterk og gikk foran. - Gjennom musikken kunne jeg gråte og rase. Andre blir kanskje rusmisbrukere eller voldelige, men jeg hadde en kanal, sier Mari. Hun bli elsket av flere enn sine egne. Mari Boine ble en internasjonal artist. Boines Europa-agent, Donald Weimer, forteller: - Jeg får masse telefoner og mailer fra folk som venter på den nye platen. Mari spiller på de store festivalene i Europa, og selv om folk ikke skjønner hva hun synger, skjønner de at musikken er ærlig. Hjemme har Mari sunget under Fredspriskonserten, da Kronprinsparet giftet seg og under åpningen av Hit Awards i Oslo Spektrum Hun har hatt sanger med på de kjente «Cafe del Mar»-cd-ene, og hun vant Nordisk Råds Musikkpris i november 2003. - Hver gang jeg sto på scenen, var det som det kom lys in i den mørke tunnelen jeg levde i. Jeg fikk så mye kjærlighet fra publikum at jeg sakte fikk tilbake troen på kjærligheten, forteller hun. Og så levde hun opp. Hun er så glad for at den nye platen er klar. - Det er over fire år siden siste plate kom ut. Jeg har trengt tiden, for å fa tid til å kjenne på det levende livet. - Er det tungt å skape? - Vel, det hender at jeg har spurt meg hvorfor jeg ikke bare kan lage enkel popmusikk. - Hæ? - Ja, der er en dobbelthet i forholdet til min egen musikk. For tiden hører jeg sjelden på de første platene mine. Det er så mye kamp i dem, og musikken kan innimellom virke fremmed, selv på meg. Med de to siste platene er det annerledes. De kan jeg høre på og bare tenke JA! Denne gangen har jeg villet gå nye veier, for å fa fram nye ting i stemmen min. Jeg har invitert Georg Buljo, som er med som gitarist, til å skrive tre melodier, og Svein Schultz har bidratt med melodier. I tellegg har vi improvisert fram melodier sammen. - Er du ferdig med å kjempe? - Jeg tror jeg treger en pause fra barrikadene. Jeg har vært i kamp i mange år, og nå håper jeg at noen av de unge kan ta over. Jeg har valgt å bruke tekster av de samiske forfatterne Karen Anna Buljo og Rauni Magga Lukkari på platen. Kvinner som fremdeles kjenner de gamle nyansene i språket. Det er en nytelse å synge sangene. Jeg har kun skrevet to av tekstene denne gangen. Ja, bortsett fra de to sangene hvor jeg synger på et språk som egentlig ikke finnes. - Et ny språk? - Ja, jeg gikk i studio og prøvde å få til noe. Først kom det ingenting, så plutselig kom det en sang på et språk som jeg ikke kjente, men som tydeligvis finnes langt inni meg et sted. Eller kanskje det bare passerte gjennom meg? Men bortsett fra disse sangene, synger jeg nå andres ord. Jeg tror jeg trenger en pause fra min egen ærlighet. - Hvordan er ærlighetens kår i dag? - Dårlige! «Hør hvor det lyves i bøker og blader,» skrev Bjørneboe, og jeg er enig. Når jeg møter mennesker som har styrke til å være helt ærlige, føles det utrolig godt. Vi lever i en verden der alt skal være så perfekt og retusjert og glatt. Det er sykt. - Er du pessimistisk på verdens vegne? - Både óg. Det er forferdelig mye kynisme. Når jeg tenker på det som skjer i Sameland, Nord-Norge og mange andre steder, på undertrykkingen og herjingen med naturen, ja, da føler jeg at vi har tapt mot kapitalkreftene. For ti år siden trodde jeg det var mulig å stoppe den utviklingen, men nå er det tydeligere enn noen gang at kapitalen har vunnet. Det er en enorm sorg for alle ærlige mennesker. Mari slår ut med hendene, før hun synker litt sammen. - Jeg er skremt over fråtsingen i Norge de siste fem årene. Og det skremmer meg at FrP er så stort. Samtidig skjer det mye positivt i verden. Jeg tror menneskenne begynner å få nok av det materielle og er mer opptatt av andre verdier. Jeg vil så gjerne holde fast ved det jeg synes er positivt, og ikke synke inn i pessimismen.
«Jeg har begynt å oppsøke den kjæligheten som er for hele meg. Den sunne kjæligheten.» «Come into the embrace of my thoughts, come in – my embrace. I lay out blankets of clouds.» Det kan synes som hun er blitt riktig så flink til å tenke positivt. Mari Boine har vært gift – og skilt – to ganger. Først fra sin samiske ektemann, så fra den afrikanske gitaristen hun var gift med i tre år. Hun angrer ikke, verken på ekteskapene eller bruddene. - Jeg har fått veldig mye fint ut av mine ekteskap, og ville ikke vært dem foruten. - Føler du forsoning i forhold til oppveksten også? - Jeg tror man blir plassert i den familien man skal være i. Jeg tror på reinkarnasjon, og jeg tror min sjel trengte å bryne seg. - Ja? - Ja. Når du står midt i det, vil du bare ut. Men nå som jeg har fått avstand til det hele, vil jeg takke alle som utsatte meg for det. Det har gitt meg mye visdom. - Har du godt selvtillit? - Til tider, ja. Bevares, jeg er som alle andre – jeg skulle gjerne vært penere, tynnere og alt det der. Men i det siste har jeg rett og slett begynt å like meg sjøl. De er utrolig godt. - Har det med alder å gjøre? - Hm. Jeg tror det har med kjærlighet å gjøre. Det hviskes i krokene om en ny letthet i Mari Boins gange. Et nytt glimt i blikket, en ny flyt i musikken. Ja, de sies at hun rett og slett er forelsket. Selv bare smiler hun, dette unge smilet. - Hvordan har du det med kjærligheten? - Jeg har begynt å tore! Mer kan jeg ikke si, for det er så nytt. Så sier hun litt mer likevel: - Jeg har begynt å oppsøke den kjærligheten som er for hele meg. Den sunne kjærligheten. - Hvordan føles det? - Fantastisk! Men det har tatt faen så lang tid. (Sitatene i teksten er hentet fra Mari Bones siste plate.)
Kilde: Kvinne og Klær - 17 april 2006
|
|
© Created 23/03/2008 |
|
Updated 13/09/2009 |
