Programmet viste Mari Boine fra mange sider. Ikke mer privat enn nødvendig for å forklare hennes kunstneriske storhet, men så mye at man fornemmer den sjenerte artisten. Et reflektert menneske, en besluttsom kunstner, en stor liten dame fra Karasjok. Hun forlot familien, ofret seg for «joiken» og ble verdensmusiker av et format som særs få andre artister fra Norge.
«Hun er kravstor», sa en av musikerne hennes, Georg Buljo. Som så ga henne kreditt for å se sine ansatte og være flink til å få ut det beste av hver enkelt musiker.
Selv karakteriserte hun Roger Ludvigsen. Han har den spesielle magien, sa hun. Stadig spiller Ludvigsen fra tid til annen med Boine, men ikke fast. Selv kommenterte han det politiske i bandet.
Da Mari Boine skiftet musikere for 10 år siden, var det for å være leder, ikke del av et demokratisk musikalsk allmøte.
Programmet var gitt tittelen «Verdensnomaden». Boine er verdensmusiker, hun utøver verdensmusikk. Klippene fra konsertscenene var litt flate og ytte ikke artisten hundre prosent.
Likevel var det spennende å se kommunikasjonen med publikum. Om det var Cape Town, Praha, Wien, Gdansk, Budapest, Paris, København, Karasjok eller Kautokeino. Snart er det ingen steder hun ikke opptrådt. Og så har hun bodd mange steder.
Formatet er krevende, men NRK Sami Radios Liv Inger Somby lot portrettobjektet sitt tale ? og holdt seg suverent i bakgrunnen, nesten uten å kommentere.
Boine fortalte om sin egen fornorskningsprosess. Hvordan hun kuttet samiske bånd og helst snakket bare norsk, også med ungene sine. Om den samiske oppvåkningen etter Alta-Kautokeinoutbyggingen. Da ble det viktig for henne å fronte kofta og språket, det hun hadde med seg hjemmefra, fra det strengt religiøse barndomshjemmet. Med salmer og bibelord, forsamlinger med religiøs transe og ekstase. Her kunne programmet med fordel ha inneholdt et klipp med samisk salmesang.
En sekvens med den samiske språkhjelperen, Kerttu Vuolab bød på nytt stoff. Mari er blitt bestemor, hun vil nå forsøke seg med barnesanger.
Samisk er et lite språk, men mange forstår likevel hva jeg synger om, sa hun.
Og tillot seg å skryte av seg selv:
– Jeg har funnet en tone og en stemme som rører ved folk.
Arkivmaterialet var spennende, konsertfilmingen litt for «kjedelig», men programmet som helhet var verdt å se og lytte til.
