|
|
|
MARI BOINE FANCLUB Åndenes flyvertinne Mari Boine har vært rusavhengig i over 20 år. Nå har det sikret henne Nordens mest prestisjetunge musikkpris. TRYGVE INDRELID (foto)| HILDE LUNDGAARD Først publisert: 14.06.03 | Oppdatert: 14.06.03
Mari Boine har reist langt siden hun debuterte med visesang og tidsriktig frisyre i 1980. Sangen har ført henne sammen med verdensstjerner som Angelique Kidjo, Anthony Hopkins og Jessica Lange under Fredspriskonserten 2002, så vel som til kongelige bryllupsgjester. MARI BOINE Artist - Født i Gámehisnjárga ved Karasjok. Bor (innimellom) i Tromsø. - Har to voksne sønner fra tidligere ekteskap, er separert fra gitaristen Moustapha Blondin. - Debuterte med "Jaskatvuoda manná/Etter stillheten" (1986). - Har mottatt flere priser, blant annet Samerådets ærespris, - Spiller på Oslo kammermusikkfestival 20. august. Mari Boine går bortover fortauet på Grünerløkka i - Puh! Nu kan æ slappe av! Den voldsomme lettelsen skyldes at poseringen for fotografen er over for denne gang. Tanken på tre timer i nærgående samtale om hennes person er grei. Men disse kameraene er ikke blitt greiere med årene og stadig økende kjendisstatus. I forrige uke nådde hun en ny, foreløpig topp i sin møysommelige erobring av den hvite manns verden: Nordisk råds prestisjetunge musikkpris. For første gang til en utøvende norsk kunstner. ". . .i et kvart århundre vært en av Nordens fremste utøvere innen etnisk musikk", skrev juryen blant annet i begrunnelsen. - Det likte jeg godt. Et kvart århundre, sier hun og tygger på uttrykket mens vi benker oss på kafé. Der hun bestemt takker nei til anbefalingen om laks (oppdrettslaks holder ikke for en som har vokst opp i Finnmark!). - I et kvart århundre har jeg nektet å gi meg. Jeg kunne ha tilpasset meg for lengst. Men jeg har insistert på å komme med en skatt. Så enkelt og presist er det nemlig mulig å sammenfatte Mari Boines prosjekt, eller åndelige reise, som hun selv kaller sitt liv. Men reisen mot denne skatten har vært like lang, smertefull og spekket med prøvelser som et folkeeventyr. Aller sårest er det kanskje at i den grad hun nærmer seg Soria Moria slott, ville foreldrene hennes ment at hun er på vei lukt mot fortapelsen. - De var alltid imot det jeg gjorde og kom ikke for å høre meg synge en eneste gang. De strakk seg til å innrømme at de hadde sett på da jeg fikk Spellemannprisen første gang, sier hun om sine strengt læstadianske foreldre. - Endel tonn med tårer og noen knuste tallerkener har gått med for å bearbeide. Nå i ettertid skulle jeg ønske at de fortsatt levde, så kunne jeg uttrykt at jeg kan forstå dem også. Som produkter av sin tid og av en voldsom undertrykking. Hun er selv et produkt av en barndom med ett uttalt mål: På død og liv å bli kristen. Og få ordentlig kristne barn. - Den minste mistanke om at det samiske, hedenske ikke var jaget helt ut, var den største skam. All annen musikk enn salmer var bannlyst. Radioen var strengt forbeholdt gudstjenesten, og de fem søsknene måtte holde vakt hvis de tyvlyttet når foreldrene var borte. Dans, pynt, farger, latter: Synd og skam alt sammen. En musikklærer på skolen kom til faren og ba tynt - men forgjeves - om at den musikalske jenta måtte få bli med klassen inn til Karasjok på skolekonserter og teater. Oppdragelsen var effektiv. - Jeg var det mest beskjedne mennesket på denne jord. En skygge som helst ikke ville bli sett og var helt uten meninger. På lærerskolen var jeg livredd for at læreren skulle spørre meg om noe. Gardinseier Men her sitter hun på Grünerløkkas for øyeblikket mest trendy bar. Kosmopolitten. Opprøreren. Verdensstjernen som er blitt samelands fremste talskvinne. Pyntet til trengsel med extensionfletter, glassperler, sølv og lær. Og innbyr til svimlende spørsmål om skjebne, valg og forvandling. - Kunne du valgt en annen vei? Hun nøler ikke et sekund med svaret. - Nei. I dag ser jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg ville blitt syk eller druknet i alkohol eller selvdestruksjon. Sangen ble en rus som gjorde at jeg fikk puste. Sånn sett har jeg vært rusavhengig i over 20 år, humrer hun. Men blir raskt alvorlig. - Den forvandlingen jeg har gjennomgått gir meg en stor tro på at mennesket kan forandre seg. - Men hvorfor ble det akkurat deg som skulle klare å kjempe deg fri fra de strenge murene? - Hvem som velger og hvem som blir valgt, tilhører livets store mysterier. Jeg kan bare takke for at jeg fant min egen stemme. Denne stemmen ante hun ikke engang at hun eide før hun var 24 år. Nølende tok hun den i bruk med en visegruppe i Billefjord, der hun og mannen var lærere. Engelsk, svensk, norsk. - En dag prøvde jeg å oversette John Lennons "Working class hero" til samisk. Plutselig var parallellen opplagt: Den undertrykte arbeiderklassen og det undertrykte samefolket. Ordene bare fosset på. Siden har det fosset. Vi har lært å se henne som en rasende furie i ustanselig og rettferdig vrede over overgrepene mot folket hennes. Urkraft, urmødre og ursinne har stått som damp rundt Mari Boines navn. Noen har til og med lurt på om hun kan smile. - Å ja, sier hun. Og smiler. - Noe av min sosiale angst har gått på det der. Jeg var taus så lenge. Da jeg begynte å snakke, så ble det om de helt store tingene. Mange syntes både det og musikken min var skremmende og klarte ikke omgås meg. Den gangen ble jeg såret. Nå kan jeg skjønne det, og har lært å porsjonere meg litt bedre. For meg var det faktisk en seier da jeg klarte å snakke om gardiner og frisyrer. Leende tyskere Bare for å ha tatt nakkegrep på myten en gang for alle: Mari Boine har humor! Ifølge sin faste gitarist og trofaste musikalske bror, Roger Ludvigsen, får hun selv tyskere til å le fra scenen. Der kan hun spontant servere utsagn som: "Jeg vokste opp på et sted med 20 hus". Og korrigere seg selv etter neste låt: "Neida, det var bare fem hus. Men alle vil jo gjerne komme fra et stort sted!". - Hehe! Folk forventer at jeg er så seriøs at de blir veldig overrasket når jeg er morsom. Men jeg vet at sangene mine kan treffe så dypt, veldig fint å balansere med humor. Likevel er nok ryktene om at hun drømmer om å satse på stand-up kraftig overdrevet. Derimot er det helt sant at hun som ung jente drømte om å bli enten flyvertinne, modell eller sangerinne. Like livsfjerne og totalt urealistiske produkter av fornorskningsprosessen alle tre. - Men tenk, jeg er blitt alt sammen. - Ehhh. . . sanger - ja. Modell - jo. Men flyvertinne? - Når jeg synger, tar jeg publikum med meg ut for å fly! Jeg merker hvordan min musikk og de sjamanistiske rytmene jeg har lett etter, berører noe dypt i menneskene. For meg er det et bevis på at det finnes et universelt språk. Egentlig er det logisk. Alle folk hadde jo en gang en nærhet til naturen. Samer og andre naturfolk har lenger fått beholde en visdom kanskje flere burde vært nysgjerrige på. Men selv måtte hun gå til vestlige tenkere som - Jung torde å snakke om ånder, og mye falt på plass for meg. I Vesten er dere redde for både ånder og sterke følelser. Da tekstene mine skulle oversettes til norsk, fikk jeg høre at det lød patetisk. Det lærte meg mye om redselen for alvoret. Solidarisk pynting Boine har brukt en time på å få i seg suppen, har bestilt te med honning og finner diskret frem en slunken, turkis sigarettpakke: Natural American Spirit. Med bilde av en indianer. Som om hun kunne kommet trekkende med Marlboro light, liksom? Men indianersolidariteten strekker seg lenger enn til valg av tobakk. Da Mari og to venninner skulle på en ekte pow wow, indianernes svar på dans på lokalet, ville hun bare pynte seg med én sølje for ikke å støte de fattige indianerne. Hennes pyntefaktor var sterkt avvikende - for å si det mildt. Samtalen fortsetter; ikke om gardiner. Men om ånder, sjamaner, forfedre, teknologi, natur, storbyer. Plutselig blir Boine taus og leter etter ordene. - Du. . ., skal dette være et sånt intervju der du skal ramse opp hvor mange barn jeg har og sånn? - Eh. . ., jeg har vel tenkt å nevne at du har to sønner, ja. Jeg er mer usikker på hva jeg skal skrive om kjærlighet og ektemenn? - Da kan du skrive at jeg nesten ikke skjønner at det er mulig å holde ut med folk som reiser så mye som meg. - Men musikkprisen. Hvordan feiret du den? Boine lyser opp: - Jeg håpet du skulle spørre om det! Først ble det endel glass Gammel dansk med venner. Og så, i går, viste en venninne meg at det finnes natur her i Oslo hvor man kan se langt. Hun tok meg med opp til Frognerseteren. Vi gikk en mil mens vi så forbi alle disse grantrærne. En flott feiring! Ellers skal prispengene brukes til elvebåt og ny cd. Og til å betale litt gjeld til de to sønnene ved å ta dem med til Brasil til høsten. - Mitt vanskeligste valg var å reise fra sønnene mine og dra ut i verden. Jeg trøster meg med at det var bedre for dem med en mor i balanse enn en som satt hjemme og slo hodet i veggen. Hunder og finnmarkinger Mari Boine er nesten helt inne i varmen nå. Ikke minst etter at hun sang i bryllupet til kronprinsparet har hun merket en ny åpenhet. Men tro bare ikke at hun er blitt tam og ufarlig i all sin åndelighet. - Da jeg kom tilbake fra turné og fikk satt meg inn i diskusjonen om Finnmarksloven, så jeg hvor kort vi faktisk har kommet. At Odd Einar Dørum har lagt all sin tyngde i hundeloven, men ikke kommentert Finnmarksloven, sier noe om arrogansen. Nei, det er nok på tide med noen meldinger igjen! Men hennes egentlige kall er hverken å være politiker eller guru. - Så mange mennesker er kapslet inne i sin egen redsel. Den nedarvede redselen for naturen inne i oss. Hun former et ørlite bur med hendene. - Jeg vil ha det lille jeg'et ut og fly. Det er min oppgave her i verden, sier hun mens hun åpner hendene og sender det imaginære lille mennesket ut og opp. Så er hun nok likevel mest flyvertinne.
Kilde: http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article563703.ece
|
|
© Created 23/03/2008 |
|
Updated 03/05/2008 |
